friserte
til en batalje de som sedvanlig visste de kom til å tape. Litt nærsynte, litt
feite, veldig utrente og klare til dyst med ett mål for øye og tann: Å gjøre
det mest mulig ubehagelig for motstanderlaget. Et mål arbeiderlaget som regel
lykkes med, et mål de som regel klarer å putte. Djerv kan ikke spille ut andre
vestlandsserielag. Men de kan med begrenset kapasitet sette alt inn på å
hindre motstanderlaget å gjøre det samme med dem. Tæring etter næring, heter
det så fint. Man tager hva man haver. Djerv haver lite. Og i denne sammenhengen
for lite.
Nornen skal ha honnør. Det er friskt å tone flagg, skrike ut
eliteseriemålsetting og heve seg over allmuen. Det er sunt å strekke seg og
offensivt å legge listen på ny bergensrekord. Bergen trenger et eliteserielag.
Men de får det ei, i hvert fall ikke ved denne korsvei.
Synd det. Synd.
Rammer er viktige. Også for vestlandsseriekamper i innebandy. Djerv spiller
den russiske nasjonalsangen under oppvarmingen. Nornen kjører grisetekno. Og
innmarsj. Sikkert en forberedelse til det ønskede opprykket og gjevere oppgjør
mot store kanoner, men det ble noe særdeles pinlig og tafatt over kampintroen
ute i det forblåste drabantbyland. Det er respektløst å la motstandere og
dommere stå seg kalde i en hall mens pissediskoen dunker i uendelige minutter
før endelig vertene stormer inn til avmålt applaus fra 10-12 tilskuere.
Øvelse gjør mester, så vi skal så absolutt ikke avfeie konseptet. Det
fungerer visstnok andre steder. Søndag 14. januar 2007 var det bare veldig,
veldig flaut.
- EN -
Skjæret i Nornen-sjøen ble selvsagt ikke Djerv. Skjønt etter en første
periode som var fremragende taktisk disiplinert og full av tindrende innsats var
det ikke åpenbart at det var topp mot bunn som tørnet sammen. Og det var
heller diffust for det utrente øye hvem som ville hale inn poengene. Nornen
presset, Djerv lå i boks og satset på kontringer. En vellykket taktikk og en
oppløftende periode tross det tradisjonelle målet i mot 10 sekunder før
første økt ebber ut. Mikael og Harald koser seg alene foran eget mål og
legger ballen til side for å ta en prat om Gerd Liv Valla og været. Max, den
gode Nornen-mannen, forsyner seg frekt av ballfatet og lurer maten i mål.
Hvilken sjarlatan. Hvilken usportslighet. Objection, your honour! Til ingen
nytte. Overruled. Og det var bare forsmaken. Fra nå av ble det overruled hele
jævla tiden.
- TO -
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider - tyngden drar dem neråt, hur de
klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Djerv er en klokke. Djerv er et batteri. Før i tiden kunne klokker trekkes
opp. I disse dager kan man lade opp batterier. Nå er nå. Før var før. For
Djerv innebandy er det lite å hente både i fortid og nåtid. Men man kan
faktisk stille klokken etter klubben. Det er fritt frem. Se selv. Det samme
interessante fenomenet inntreffer i hver kamp. Etter nøyaktig 10 minutter av 2.
periode inntreffer en kollektiv kollaps. En stilstudie verdt. Det hadde nesten
vært vakkert om det ikke hadde vært så stygt. Det er bursdagsbesøket som med
ett slipper opp for saft, boller og is. Samtidig. Bare kalde pølser er igjen i
pannen. Mens Nornen sikkert og visst vil unngå å fokusere på kampens første
periode, forbeholder referenten seg det samme med andre. La meg bare kort
anføre at et annet grunnlag, litt mer enn en trening i uken og økt bevissthet
om fenomenet kanskje ville bidra til å forringe effekten. Men det er for sent
nå. Much too late. Pølsesnabbene hjelper ingen. Lette føtter blir tunge,
tunge kropper blir tyngre og ballene i hatten med tre kanter blir mange. For så
gode er Nornen at de nådeløst straffer de allerede straffede. Overruled.
- TRE -
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
PÃ¥ det tredje skal det som regel skje. Ikke at Djerv skal storme ut av
garderoben og score uttallige mål. Nei, mer at kampen skal legge seg, sette
seg, roe seg. Litt etter den greske tragediens prinsipper.
Nornens overmakt og overtall i andre periode skal munne ut i en endelig
erkjennelse. Ã… kjenne sin plass. Ã… forsone seg med nederlaget.
Rammet av hybris. Men nei, ikke i Flaktveithallen. Ikke denne hviledagen.
Ikke mot denne gjengen. Det utarter. Djerv utarter, dommerne utarter og
jammensanten utarter ikke Nornen-tampene også. Men med Møhlenpristunger ut av
kjeften og fryktelig forlenget reaksjonstid ser det ikke bra ut på tampen. Ja
visst gör det ont.
- TIL HELVETE -
Og for å være helt subjektivt ærlig ble Djerv hardt rammet av dommernes
pekestokk denne ettermiddagen. Hver kamp sitt vesen, men i denne klassetimen ble
Møhlenpris-klubben det eneste uvesen. Den store feite gutten som får skylden
for alt. Som det så ofte er. De dumme blir tatt. De sleipe slipper unna.
Tjuvtriks er tjuvtriks og anarkistene har sine. Men at eliteserieaspirantene
spiller forurettet og forulempet blir for veikt, teit og faller på sin egen
urimelighet.
Dere vet hvem dere er, dere vet hva dere gjorde. Og her er forskjellen på
oss. Den naïve ærlighet: Vi sier kjør på. Vi gjør det samme. Men dere dør.
Dør der utpå! Og har ikke arrogansen spist dere opp allerede, ja så dør dere
litt innvendig også. For hver kamp. For hver spydige kommentar. For hvert
anfall av fallesyke. For hver albue i ryggen. Og mest av alt: for hver gang dere
hever dere over allmuen, demokratiet og de uskrevne spillereglene. Strekk dere,
for guds skyld, strekk dere. Be deres mødre gi dere solen. Men husk: Dere må
ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dere selv! Det er flere
kjekke gutter på Nornen. Man kan bli frisk av å bli smittet. Og look to Sunde!
Der nede funker det helt greit, og de er til og med bedre enn dere i følge
tabellen. Det negative og illevarslende: håpet kan være ute, dere kan ha
trukket det for langt, brent alle broer, mistet signalene fra parabolen. Og da
venter det ingen lønn i himmelen. Hva har dere da når regnskapet skal gjøres
opp? Sannsynligvis ikke et eliteserielag. Lykke til. Fordi dere faktisk
fortjener det. Og trenger det. Heia Nornen!
